Litt av ditt, og noe av datt.

Ivar har plutselig funnet ut at han kan hoppe - både på gulv, og opp i hva-det-måtte-være. 

Det å vandre uberørt over gulvet, kan vi nå bare glemme. Enten kommer han sprettende ut i stjerne-form, eller så styrter han til, og fremfører et par-tre mer eller mindre elegante sprell/hopp før han raser videre ut i periferien (eller under sofaen).

Jeg prøver å få tatt bilder av klatremusen før jeg begynner med eventuell skade-begrensning, men som god rævedilter han er, så er han i hælene på meg så snart jeg er på tur for å hente fotograferingsapparaturet/mobilen..

Det presiseres at Therese ikke har blitt vaksinert.....hun bare sovnet av all kosen ;-)

Den 21. desember 2012 var det klart for Ivars første besøk hos Bodø Dyreklinikk, og ironisk nok, var det Ivar dyrelege som tok i mot 🙂

Den minste Ivar ble sjekket og klemt på, og chipen ble lokalistert i nakken hvor den skulle være. Matfar, som også var med på legebesøket, var nok litt nervøs, for han skravlet uavbrutt da sprøyten ble gjort klar. Men nervøsiteten skulle han bare ha spart seg, for Ivar var roen selv. Ikke så mye som et lite (mj)au kom fra hans munn.

Vi fikk informasjon om at det kunne komme en reaksjon på vaksinen (Tricat Trio), og forberedte oss på en dag eller to med litt hang-over. Dengang ei! Full spiker og stormende jubel som før, og god matlyst. Helt til den 29. desember. DA kom reaksjonen sigende..

Tante Tullat, som var kommet på besøk for å hilse på, fikk liten respons på sine forsøk på å leke. Ivar pirket så vidt borti yndlingsleken sin, før han tuslet bort til kurven sin. Og der lå han, og ignorerte alle forsøk på lek, og på fristelser vi satte frem for å få han til å spise; mat av de fleste leverandører ble oversett, en skvett fløte ble snøftet på, og vann på finger var ikke verdt bryet å åpne den ene øyet for. Til og med yndlingssnopet ble oversett. Vi ble mer og mer fortvilt, og så litt mørkt på nyttårsfeiringen.

Heldigvis har vi en enormt god støtte og hjelp i førstematmor Gunborg Pedersen, og hun responderte raskere enn lynet på min litt engstelige sms. Hun hadde tidligere vært borti sen-reaksjon på levende vaksine, og nevnte de symptomene som Ivar allerede visste, pluss ytterligere en; Calici-halting. Dette er visstnok en typisk reaksjon på kattepest-(influensa)vaksinen. 

Jeg fikk gode råd, trøstende ord, og lykke-ønskninger før jeg la på, og jaggu tror jeg ikke det hjalp! Etter et par-tre timer, gikk jeg ned til Ivar - som lå og grillet seg på varmekablene i kjellerstua, og satte håpefullt frem en liten tallerken med mat......og gutten spiste!!! Ikke mye, men han spiste!! OH JOY!!!!! Humør og stemningen i heimen steg noen hakk, og det gledens budskap ble viderebrakt til Moss. 

Da vi nærmet oss overgangen fra 2012 til 2013, følte Ivar seg såpass uthvilt, at han kom opp trappen, og la seg i sengen sin. Derifra lå han og kikket på rakettene utenfor vinduene, som om han aldri skulle ha sett noe annet...! Vi snakket coooool guy, altså!! 

Da jeg sto opp til den første dagen i 2013, var det en veeeldig støl, og halt (!) Ivar som møtte meg. Det så ikke mye behagelig ut, så jeg løftet han opp og ned, og bar han hit og dit - alt etter som han så ut til å ville gå. Til tross for dette, var matlysten hans betrakelig bedre, så jeg ble veldig lettet. Selvfølgelig måtte jeg jo sende beskjed til Gunborg i Moss, og hun også så positivt på haltingen; dette var et tegn på bivirkning - og ev. andre skumle ting kunne elimineres bort. 

Nå siger og skriver jeg 02. januar, og Ivar spiser bedre og bedre. Han er så smått begynt å vise interesse for lekene sine, selv om han enda sover mye. Han maler og koser seg storveis når vi pjusker med han (og det skorter ikke på kos!), så jeg regner med at om et par dager, så er han i vater igjen.

Ivar er en ivrig læregutt, og en skikkelig rævedilter! Noen ganger lurer jeg på om han henger fast i hælene på meg... 

I morgest fikk han ett av Thereses hårstikk å leke med, og det var skikkelig populært. Han føk som en vind avgårde med strikket i munnen, purret og kurret og hadde det skikkelig artig. Da jeg kom hjem fra jobb, lå han i sofaen - nyoppvåknet, men kom kurrende med en gang jeg ropte på han. Med seg, hadde han det turkise hårstrikket..

Jeg måtte tiltre i gulv-tjenesten med en gang ytterklærne var tatt av, og strikket ble skutt avgårde noen ganger over stuegulvet. Det som både var artig - og imponerende, var at etter å ha lekt pittelitt med strikket, tok Ivar dette i munnen, og kom løpende i full fart til meg med det. Først trodde jeg at dette kunne være bare once-in-a-lifetime-opplevelse, men den lille duden gjentok dette gang på gang.

Etter et par timers pause, gjentok han bedriften; kom med strikket, kurret og mjauet litt, jeg foretok nedtelling, skjøt strikket over gulvet, slik at Ivar kunne hente, og komme tilbake med det.

Det var litt vrient å få et klart bilde av den lille tassen der han kom løpende på sin artige, diltete måte med strikket i munnen, så dette var det beste jeg greide denne gangen.

Kanskje jeg kan lære han å hente avisen med tid og stunder....? 

I tillegg til å være en artig liten gutt, har Ivar sine penere sider; man setter ikke sin rumpe ned hvorsomhelst, må vite. Jeg tror han liker å sitte under lampen og kjenne varmen fra lyspærene. Men jeg er litt redd for, at dersom han legger seg til å sove på det lille bordet, kan han komme til å sige utover kantene, og at han da kan komme til å rive duk og deretter lampen med seg... Lampen ble i sin tid kjøpt langt nord i Portugal på en butikk som var helt, helt fantastisk. Det var ikke noe plast å spore der, så denne veier sine kilo... 

Vel, jeg satser på at han kun oppholder seg der når vi er hjemme og kan følge med. Med tid og stunder blir han for stor til å sitte der; davil varmen lage måne på toppene.... 😋

Ivar og Mikael chilla....